Om bankene i Norge og egenkapital

Egenkapitalen er differansen mellom bankens eiendeler og gjeld, dvs. mellom lån og plasseringer i innenlandske og utenlandske verdipapirer, i bankbygninger og andre eiendommer på den ene siden, og innskudd og innlån på den annen. Størsteparten av eiendelene er bankens utlån. Den største gjeldsposten er kundenes innskudd og lån. Egenkapitalen består av aksjekapitalen, grunnfondskapitalen og opplagte fonds.

Til hver av de store postene i bankens balanse er det knyttet risiko. Den viktigste er kredittrisikoen, dvs. risikoen for at låntakerne ikke klarer å betale renter og avdrag på sine lån. Når det er tilfellet, får banken ikke sine renteinntekter, og verdien av utlånet blir redusert, eventuelt helt tapt, jf. bankkrise.

På plasseringer og lån i valuta har banken en kursrisiko. På samme måte vil bankens eiendommer representere en risiko; deres verdi vil variere med eiendomsprisene. Banken tar også en renterisiko på de lån den tar opp som ikke har fast rente. Hvis renten blir satt opp i løpet av lånetiden, vil banken få større kostnader.

Etter tidligere tiders turbulens i markedene er bankene blitt stadig mer opptatt av å redusere risikoen. De søker å unngå valutarisikoen ved å ha forpliktelser og plasseringer i samme valuta, og renterisikoen ved å ha samme løpetid og rentevilkår på innlån og utlån.